Tiden er inne for å markere at det er ett år siden det ble erklært en pandemi i Norge.

Lite visste vi da, at dette skulle vare så lenge. Heldigvis.

Fra Norge stengte ned, så ble arbeidsoppgavene våre endret over natten. Vi tulla de første dagene med ordet kohort. Vet ikke hvor mange av oss som sa kahoot, før det brått var blitt noe av det vanligste begrepet i dagligtalen. Kanskje sammen med ordet samfunnskritisk. For nå var det nye hensyn. Nye krav. Hvem hadde krav på plass? Til hvilken tid? Setter vi på vaktlag? Hvem tar hjemmekontor? Og ikke minst, hva med de barna som kanskje har det aller best i barnehagen?

De ansatte lærte seg Teams i rekordfart, vi lagde digitale samlinger, ringte hvert eneste barn i barnehagen for å holde kontakten, vi hadde arbeidstid fra 07.00-23.00 fordi det stadig dukket opp ting vi ikke hadde tenkt på, vi trygget bekymrede foreldre og ansatte, og vi skulle sjonglere dette med hjemmeskole, og fri for egne barn. Samtidig så visste vi ikke mye om viruset, bare at det kunne være ekstremt farlig. Alle hadde noen kjære i risikogruppen, mange var i risikogruppen selv. Og vi vet, skal vi være på jobb, så vil vi ha gråtende barn på skuldra. Vi skal tørke snørr og vi skal være en trygg voksen. Det kan vi ikke endre på. Og det vil vi ikke endre på. Vårt smittevern er vann, såpe og antibac.

Dette har vært et krevende år. Ingen tvil om det. Men skal jeg hente frem noe positivt, så vil jeg begynne med at vi nå har sett i praksis det vi barnehagefolk har visst hele tiden. Nok bemanning i hele åpningstiden, skaper gode dager. For barna, for de voksne og jeg håper også for foreldrene. Vi fikk en mulighet til å være tilstede på en helt annen måte.

Vi har også sett at samarbeid er noe vi er ekstremt gode på. Det samme med å finne løsninger. Vi har blitt et sterkere team, vi gjør alle mulige grep for at dagene skal bli så normale som mulig for barn og foreldre.

Vi vet at det har vært krevende for foreldrene også. Endringer har kommet raskt; brått så er det rødt nivå og redusert åpningstid. Må begge foreldre ha samfunnskritisk jobb, eller holder det med den ene? Hva når ungen snufser litt? Og hvordan skal man forklare at nå er det ikke mulig å leke med akkurat den barnet har snakket om i kveld, fordi det barnet er på en annen kohort.

Jeg vi si takk. Takk til foreldrene. Takk for tålmodigheten, takk for forståelsen. Takk for at dere klarer å gi barna en fridag, eller en kortere dag, når ansatte får sår hals, eller blir satt i karantene. På så utrolig kort varsel. Dere er fantastiske. Og takk for at dere gir oss tilliten til å ta vare på hjertene deres i en så utrygg tid.

Og så vil jeg si takk til mine kolleger. For makan til gjeng skal man lete lenge etter.

I morgen feirer vi Heltedagen. En markering for hverdagsheltene. Oss. Og vi skal også feire barna. Med kake og pølser og morsomme leker. For til syvende og sist så er de minst like store helter som oss. De er grunnen til at dette er verdt det. Hver eneste time på jobb. Hver eneste time overtid.

Jeg håper at Erna har rett. At dette er den siste bakketoppen. Og jeg håper ansatte i skole og barnehage rykker frem i vaksinekøen. Vi vet hvor viktig det er at skoler og barnehager holder åpent. Og vi kan ikke trøste barn på to meteres avstand. Jobben vår handler om nærhet, omsorg og kjærlighet. Koste hva det koste vil.