For ett år siden kom Oleksandr Kutsina til Norge sammen med kona Marina og datteren på ni år. Mannen innrømmer at han aldri planla å forlate Ukraina, men så kom krigen.
– En dag gikk vi med datteren vår og vennene våre, og en rakett fløy over oss. Den falt mindre enn en kilometer fra oss, det var en kraftig eksplosjon. Etter denne hendelsen snakket ikke Ariana (9) på flere dager, hun var veldig redd. Etter slike situasjoner begynner du å forstå at barn er det viktigste. Det var da vi bestemte at det var på tide å tenke på å flytte.
Oleksanders lille familie ankom i utgangspunktet Polen uten noen langsiktige planer. Men senere kom de til Norge. Etter generelle prosedyrer for flyktninger fikk Kutsina-familien kollektiv beskyttelse og slo seg ned i Sarpsborg. Lille Ariana begynte å gå på gymnastikk igjen. Foreldrene ønsker oppriktig at datteren deres skal fortsette favorittsporten hennes, som hun valgte før krigen.
Snart startet Oleksandr og kona går på kurs, og mannen tenkte allerede på å skaffe seg en jobb. Før krigen jobbet Oleksandr på restaurant i nesten ti år, så han benyttet umiddelbart sjansen til å praktisere norsk på Dickens i Sarpsborg. Den kjente atmosfæren i baren og "vanlige restaurant-språket" hjalp til med at han raskt ble inkludert i fellesskapet på jobb. Eieren av puben, Jørgen Andersen, forteller at Alex (forkortet fra Oleksandr) lærer norsk raskt og blir stadig flinkere til å kommunisere med besøkende.
– Det er virkelig flaks at han er her, sier Jørgen.
– Jeg kaller han Alex og han lærer veldig raskt. For hver gang han spør «Jørgen, hva er det? "Hva er dette?", så skriver han ned svarene i sin blå notatbok. Så vi hjelper ham, og han hjelper oss.
Et slikt skjebnesvangert møte ga Alex ikke bare muligheten til å lære et nytt språk, men også håp om fremtidig jobb hos «Dickens Sarpsborg». Han har allerede fått kontrakt om minimums arbeidstid.
– Alex er virkelig god på det han gjør! Derfor ringer jeg i tillegg til timene han er innom etter avtale med NAV - også når jeg trenger arbeidere på mandag. Jeg betaler han penger og gir han timer fordi han jobber veldig bra. Oleksandr vil jobbe, studere, være her. Og dette er en virkelig lykke for meg, sier eieren av restauranten.
Alex’ historie er et levende eksempel på hvordan ukrainere og nordmenn fungerer godt sammen. I en så vanskelig situasjon hjalp Jørgen til Alex å tro på seg selv og finne et nytt mål. Han føler seg nyttig og verdsatt i et nytt land.