Mykola Radeiko - Livet som en kjærlighetserklæring til Ukraina

Det er interessant at minnet om Mykola Radeiko ble bevart takket være den norske journalisten og politikeren Christian Christensen, som kjente ham personlig og ble så fascinert av skjebnen til en flyktning fra Ukraina at han skrev en bok om ham.

På slutten av 1940-tallet falt de fleste ukrainske opprørere i hendene på sovjetiske myndigheter. Mykola Radeiko havnet også i et bakhold, men klarte å komme seg ut i live. Han kom seg til Warszawa og deretter til Gdansk. Der snek han seg i all hemmelighet om bord på det norske handelsskipet Libra og seilte til Norge, der han fikk status som politisk flyktning.

Etter hvert lærte Radeiko seg norsk, ble kjent med det katolske miljøet og knyttet kontakter med lokale ungdommer og intellektuelle. I januar 1950 ble Mykola Radeiko student ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, og i juli 1953 tok han medisinsk embetseksamen.

Han avsluttet sin legepraksis i Lofoten og arbeidet som distriktslege i Fauske i Nord-Norge. Men i mars 1957 startet han og kona Rangil Rapslan en privat legepraksis i utkanten av Oslo. Det var da han begynte å etablere den ukrainske forening i Norge.

Til å begynne med var menigheten liten, med opptil 50 medlemmer. Sammen feiret de jul og påske, deltok på ukrainsk gudstjeneste i kapellet i Ullevål kirke, sang ukrainske sanger og diskuterte spørsmål om Ukraina, dets historie og kultur.

Til tross for sin travle hverdag ble Mykola en sann forkjemper for ukrainske saker. Han opprettet korrespondanse med mange ukrainere fra hele verden og besøkte ofte Tyskland, Frankrike, England, USA, Canada, Australia og andre land der det bodde ukrainere.

Med tilgang til informasjon begynte han å skrive artikler for Morgenbladet og Aftenposten, og han deltok ofte i diskusjoner for å gjøre sine nye landsmenn oppmerksomme på den ukrainske saken. Som medlem av Norsk PEN-klubb kommuniserte han aktivt med norske intellektuelle og forsøkte å informere sine nye landsmenn om Ukraina.

Mykola Radeiko holdt en rekke foredrag om ukrainsk historie, kultur og litteratur, samt om Ukrainas stilling i Sovjetunionen. Han deltok aktivt i offentlige diskusjoner og sørget for at norsk presse ikke presenterte Ukraina gjennom Moskvas briller. Han ble kalt Ukrainas uoffisielle ambassadør i Norge da det var lite håp om gjenopprettelse av ukrainsk statsdannelse.

Høsten 1991 besøkte Mykola Radeiko Ukraina etter 48 års adskillelse. Han besøkte sine hjemsteder, møtte slektninger og venner, og besøkte foreldrenes graver. Han gledet seg over at de ukrainske symbolene og det ukrainske språket var gjenopprettet, og vendte optimistisk tilbake til Norge fordi han trodde at Ukraina hadde en fremtid.

I dag må vi kjempe for denne fremtiden igjen. Men vi vet med sikkerhet at vi kan gjøre det på en effektiv måte, takket være gjestfriheten i Norge som har gitt oss husly i en tid der Russland angriper hjemmene våre i Ukraina hver dag.

Ved å følge eksempelet til Mykola Radeiko, som ble utnevnt til Ukrainas uoffisielle ambassadør i Norge da det var lite håp om gjenopprettelse av en ukrainsk stat. Han døde i 2005 og ble gravlagt i Oslo.

Basert på materiale fra Oksana Huk, historiker, Ph.D., medlem av Den ukrainske forening i Norge.
av Olena Horobets